Har jeg tid til dette?

Du har ikke noe valg!

Dersom du vil drive menighetsarbeid etter Guds standard, er samarbeid eneste alternativ. Å tjene sammen i små og større fellesskap er nøkkelen for å lykkes, enten det gjelder kortere tjenesteteam eller mer langvarige arbeidslag.

Å ordne arbeidet i team er helt avgjørende for ikke å brenne seg ut, for å gi alle en mulighet til å finne en god balanse mellom arbeid og hvile, mellom å gi og få. Med team er det lettere å støtte hverandre og lettere å kommunisere behov og begrensninger. Sammen er det enklere å se muligheter heller enn begrensninger enn om vi står alene. Når vi gir den enkelte tid til å finne sin plass og til å delta med sine gaver og sin kapasitet på sitt nivå, da har vi velfungerende team.

Klart du har tid til dette!

Klart du har tid til å tjene sammen med andre i Jesu navn! Det er et privilegium, ikke en plikt. Det er en ære, ikke en byrde. Vi skal ikke tjene i egen kraft, men i Den hellige ånds kraft. Vi står ikke alene, men sammen – i fellesskap. Jesus er tydelig på at det er helheten av hans folk, og deres innbyrdes kjærligheten som mer enn noe skal vise at han er Gud. Teamarbeid er Guds rikes prinsipper helt praktisk.

Å dra lasset sammen

Mange av oss fulgte NRKs realityprogram ”Ingen grenser”. Friluftsmannen Lars Monsen tok med seg en gruppe funksjonshemmede på ”ekspedisjon”. Andre sesong startet fra Femundsmarka, ikke langt fra svenskegrensen, og skulle gå på tvers av Norge og opp til toppen av Snøhetta, 2286 høydemeter over havet. Fire hundre kilometer skulle forseres i løpet av 30 dager. Hele tiden beveget de seg utenfor allfarvei og ofte i svært ulendt terreng.

Funksjonshemningene deres var forskjellige, det handlet om alt fra mangel på syn, hørsel, tale, førlighet og kroppskoordinering. Og det var ikke små handikap vi ble presentert for. Én av deltakerne hadde ikke føtter, en annen var lam fra livet og ned, en tredje hadde vært alvorlig kreftrammet hele tre ganger, og flere av dem hadde måttet takle til dels omfattende amputasjoner. To av deltakerne måtte trekkes fram i vogn og flere brukte krykker eller proteser.

Programserien ble en sterk illustrasjon på vår ”ekspedisjon” til livets egentlige fjelltopp, Guds evige bolig. Vi er på vandring, vi også. I ulendt terreng. Utenom allfarvei. Eller på den smale vei, for å bruke bibelske begrep. Og akkurat som dem har vi alle våre ulike handikap som hemmer vår vandring underveis mot målet. Ingen av oss er hundre prosent funksjonsfriske. Derfor går det seint, og derfor trenger vi hjelp. Både fra hverandre og fra ”støtteapparatet” rundt oss. Også for oss gjelder det at vi skal nå helt fram, og vi skal gjøre det sammen! Og akkurat som disse hadde en dyktig, profesjonell følgesvenn og reiseleder, så har vi en tilsvarende følgesvenn. Den Hellige Ånd. Som vet veien, har kontrollen og oversikten. Som gir råd og kan tilkalle hjelp når det trengs. Og Ånden er en fantastisk motivator! Den lever ikke livet for oss – det må vi gjøre selv, men følger oss tett hele tiden. Og holder oss sammen som et lag, for alene er vi sjanseløse. På nøyaktig sammen måten som i ”Ingen grenser”, handler det om at vi støtter og bærer hverandre, at vi både gir hjelp og tar imot hjelp.

Å gi hjelp, enten det handlet om å dra og skubbe vognene eller bære en sekk ekstra, var utfordrende nok, men likevel ikke så vanskelig – selv om kreftene ikke alltid strakk til og stemningen til enhver tid ikke var på topp. Helt fram var deltakerne utrolig flinke til å dele på byrdene, og noen hadde tydeligere enn andre denne «gaven». Men det å ta imot hjelp var atskillig vanskeligere, og ved flere anledninger så vi hvordan deltakerne vegret seg imot «å være til belastning for» de andre. Alle slet jo! Tenkte de. Og sa de. Og bet tennene sammen. Så typisk oss troende vandringsfolk! Vi gir gjerne en hjelpende hånd og kommer lett med et oppmuntrende ord, men selv å be om hjelp sitter lenger inne.

Paulus bruker ofte talende bilder fra idrettsverdenen i sine brev. For noen har disse bildene vært vanskelige å forholde seg til fordi de gang på gang fokuserer på det å vinne seierskransen. Og siden bare én kan vinne den, så føler disse at de har tapt før de har begynt. I stedet for å bli motivert for den store livsreisen, så fungerer bildene for dem demotiverende. Det er her ”Ingen grenser” kommer oss til hjelp. Til avklarende hjelp. Vi skal gå sammen for å vinne som et samlet lag! Det er som lag vi er på vei til toppen! Vi, menigheten, er til for hverandre. Det er ikke et sololøp. Og det er ikke en konkurranse der den beste vinner og den dårligste taper. Når den ene har en dårlig dag, slik vi ofte så det i nevnte programserie, så stiller de andre øyeblikkelig opp for vedkommende. Neste gang kan rollene være snudd. Og når en deltaker ”lurte seg av sted” på egenhånd for å få seg en litt lettere reise ene dagen, så fikk hun en kraftig formaning – ja, faktisk den kraftigste i hele serien – av programleder Monsen når de andre innhentet henne igjen – om at dette var ”unfair play” (= ufint spill). Ved bare å tenke på seg selv, fikk nok hun en «billigere» reise den dagen, men gjorde turen tyngre for resten av gruppen.

Når noen av de andre ble syke eller skadet, så stilte de andre opp som aldri før. Da hjalp de til så godt de kunne og gjorde det som sto i deres makt for å lindre, for å trøste. For et bilde på den omsorgsfulle menighet som er preget av kjærlighet! Vi er jo Kristi lemmer som skal utføre hans gode gjerninger i denne verden. Ved sykdom og skade kom det også profesjonell legehjelp inn fra sidelinjen. Det talte sterkt. Denne legen kan stå som et bilde på Jesus! For han er der hele tiden under vår vandring – ikke synlig, men alltid nær. Med sitt støtteapparat, sine assistenter, englene. Og han har alt han trenger for alle situasjoner. Han, den store lege, er der for oss og følger oss tett hele veien helt frem.

Vi tenker lett at vandringen vil bli enklere med årene, men det blir den ikke nødvendigvis. Det ble den heller ikke for deltakerne i «Ingen grenser». Det var faktisk den siste etappen som ble den tøffeste. De måtte forsere et svært ulendt parti med svære kampesteiner i ufyselig vær. Det var isende kaldt og det blåste. Alt ble verre. Det var en real påkjenning for både kropp og psyke, og noen holdt på å gi opp der – like før fullendt løp. Da trengte de hverandre som aldri før. Og da hjalp de hverandre med fokus – ved å peke på toppen og varden øverst. Og til å bære og støtte hverandre. Med ord og hender. Heldigvis klarte alle til slutt å kare seg opp de siste meterne. Med mye moralsk støtte fra deres «hjelper og trøster», Lars Monsen. Ikke rart lettelsen og gleden var enorm over å ha nådd fram.

Deltakerne i ”Ingen grenser” var flinke til å feire delseirer underveis. Det er viktig. Når én fylte året, ble det laget i stand geburtsdagselskap. Om været var aldri så ugunstig! Når en annen mestret en vanskelig oppgave eller forserte en uoverstigelig hindring var det positive tilrop, skulderklapp og jubel. Så det var mye glede underveis selv om dagene var lange og kreftene avtok. Og da de første gang så målet, ble vi vitne til en aldri så liten jubelscene – som en forsmak på det som skulle komme. For da de endelig nådde toppen på Snøhetta og plantet flagget på toppen av varden, etter alle kampene og de strabasiøse dagene underveis, var deres glede ubeskrivelig. De ropte og danset, gråt og lo om hverandre og kastet seg rundt halsen på hverandre i rørende jubelscener. Alle klemte på alle. De gledet seg, og de gledet seg sammen! Akkurat slik vår endelige ”tindebestigning” vil utløse de sterkeste gledes- og velkomstscener. Hvilken dag det skal bli når alle frelste er framme! I mellomtiden skal også vi være flinke til å feire delseirene underveis.

Moses som modell

Det kristne fellesskapet roper på en bevisst strategi for teamutvikling. Det gjelder på alle nivå i våre forsamlinger og menigheter. Alt arbeid, både det som er rettet inn mot barna, de unge og de voksne, både det kortsiktige og langsiktige arbeidet, vil tjene på å utvikle gode og funksjonelle team.

Moses er den bibelske modellen. Den bibelske ”læringsmodellen”, personen som utviklet seg fra å være egenrådig individualist til ikke å våge et eneste oppdrag uten støttespillere.

I ung alder tok han fatt på prosjektet «Set my people free» helt alene og uten å konferere med noen andre og lærte «the hard way» og måtte koble seg av før han egentlig var i gang – og flyktet (2 Mos 2:15). Der kunne historien om Moses ha sluttet. Men den fortsetter. Fordi han lærte av sine feil. Fordi Gud satte ham på sidelinjen og ga ham lærerik betenkningstid. Fordi han fikk snakke ut med Gud og mennesker om sin tilkortkommenhet i Midjans land og tok imot veiledning og hjelp.*

Fordi han etter hvert ble en ydmyk mann, «det mest ydmyke mennesket som har levd på jorda» (4 Mos 12:3), blir han den store teambyggeren i den gamle pakts tid. Men det krevde lang opplæringstid. Da han igjen kom på banen, hadde han nemlig lært å lene seg til andre personer, sannsynligvis gjennom både fellesskap og tett samarbeid med sin svigerfar Jetro. Han inviterte derfor umiddelbart sin eldre bror Aron inn som partner (2 Mos 4:10-17) og etter hvert også Hur og sin søster Miriam (7:12; 15:20). Senere kom Nadab og Abihu (24:9) inn i tjenestesirkelen. Teamutvikling, med andre ord, ut fra forefallende oppgaver og matchende nådegaver og kvalifikasjoner. Moses hadde omsider lært. Men alt var ikke på plass da heller – i begynnelsen av hans nye tjenesteperiode. Han gjorde fortsatt altfor mye selv og var lite flink til å delegere ansvar og oppgaver. Det var først gjennom sin svigerfars senere ”tilsynsbesøk” og observasjoner at han tilegnet seg en sunnere tenkning og praksis her (2 Mos 18:13ff). Jetro-modellen, som jeg kaller den, behandles i eget oppsett.

I historien om Moses får vi presentert både teamutviklingens vertikale og horisontale tidslinje. Generasjon X (Jetro) lærer opp generasjon Y (Moses & Co) som igjen lærer opp generasjon Z (Josva & Co) (2 Tim 2:1-2). Dette er en nøkkel i alt godt og sunt lagarbeid, at en reprodusering finner sted: ”Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du gi videre til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre.” (2 Tim 2:2) Og Moses samler flere likesinnete rundt seg av kjente (som sine søsken) og mindre kjente og bygger gode og funksjonelle team. Etter hvert. Like viktig for ham er det å elske fram og trene opp en ny generasjon. Derfor velger han tidlig ut en gruppe unge menn med Josva og Kaleb i spissen og begynner å gi dem oppgaver de kan vokse på (4 Mos 13:1ff; 27:18; jf 2 Mos 33:11).

*Det står ikke noe spesifikt om hvordan Moses taklet sin tid ”på rømmen”, men både ut fra hans ærlige samtale med Herren ved Horeb (2 Mos 3:1ff) og bildet som tegnes av hans svigerfar, så er det mer enn sannsynlig at han var ærlig på sine overtramp og åpen for korreksjon og veiledning.