Sammen om oppdraget

Historien

Det begynte i Moss og Arendal

Frikirkens første menighet ble stiftet i Moss i 1877. Deretter fulgte menighetene i Horten (nedlagt), Arendal, Risør, Fredrikshald (Halden) og Kristiania (Oslo).

På 1800-tallet var det mange som arbeidet for å forandre statskirken. Folk syntes det var galt at staten skulle styre kirken, blant annet ved å utnevne prester. De reagerte også mot massealtergang og tvungen konfirmasjon.

For Frikirken var de første årene preget av solid vekst, og denne veksten varte fram til rundt 1945. Etter noen tiår med mindre endringer i medlemsmassen, har Frikirken de siste tiårene fått flere nye menigheter og medlemmer.

Opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842 og innføringen av dissenterloven i 1845, var viktige forutsetninger for frikirkedannelsen i vårt land. Sammen med vekkelsene ved Gustav Adolf Lammers og Gisle Johnson, skulle det kirkelige reformarbeid få avgjørende betydning for dannelsen av en fri luthersk kirke i Norge. Særlig viktig var reformarbeidet rundt Lutherstiftelsen og Indremisjonen, og prestene Paul Peter Wettergreen og Johan Storm Munch var sentrale i prosessen.

Arendal fikk størst betydning
I 1870-årene ble flere frikirkelige foreninger dannet. "Arendals og Omegns frikirkelige forening", stiftet i 1875, skulle få størst betydning for den fremtidige kirke.

Foreningen inviterte til et større møte om kirkespørsmål på Havstad ved Arendal i 1876. Det er betegnende for den enorme interessen det var for slike spørsmål, at det på avslutningsmøtet var 6000-7000 mennesker til stede. Tre emner var oppe til drøftelse:

  • Hva er følgene av at kirken er kommet under staten?
  • Kan statskirken fyldestgjørende reformeres?
  • Hvilken kirkeforfatning stemmer best med Guds ord? Og bør man virke for en sådan i Ordet grunnet kirkeforfatnings innførelse? Og på hvilken måte?

Til det siste spørsmålet holdt presten Johan Storm Munch foredrag om de forskjellige kirkeordninger og anbefalte den presbyterianske som den som var mest i overenstemmelse med den apostoliske menighetsordning. Forsamlingen var enig i det, selv om det var delte meninger om hva som nå skulle gjøres.

Grunner til bruddet med statskirken
Bruddet med statskirken kom og tok - i korte trekk - sitt utgangspunkt i disse forhold:

  • Skriftemålspraksisen i forbindelse med det en opplevde som tvungen massealtergang.
  • Kravet om å fremsi forsakelse og trosbekjennelse ved konfirmasjon.
  • Lite rom for den enkelte troendes plass og rett i menigheten. Presten som offentlig embetsmann dominerte i kirken.
  • Menigheten hadde ikke innflytelse på prestevalget og kunne ikke få bort en uskikket prest.

I 1877 ble den første frikirkemenighet dannet, i Moss. Et tidligere bibelbud i Lutherstiftelsen, Herman Hundere, ble kalt til forstander. På menighetens stiftelsesdag ble han ordinert til gjerningen av presten Paul Peter Wettergreen, en prest som i likhet med Munch hadde nedlagt sitt embete i statskirken. Dette ble den egentlige starten for Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Norge. Innen et års tid ble menigheten i Arendal dannet, med Wettergreen som forstander. Deretter kom menigheter i Risør, Fredrikshald (Halden) og Kristiania (Oslo).

Valg av kirkeordning

Påvirkningen utenfra i kirkeordningsspørsmålet var åpenbar. Hendelsene i Skottland i 1843, der en stor del av prestene hadde nedlagt sine embeter i statskirken og dannet en fri kirke, vakte gjenklang og skapte nysgjerrighet også i Norge.

Frikirkens pionèrer hentet elementer fra den skotske presbyterianske kirkes forfatning (med pastorer, eldste og diakoner som ledere), og brukte disse som et middel for å få en kirke som var i stand til å lede seg selv. Det var et nærliggende redskap i utformingen av en luthersk frikirke.

At man foretrakk en presbyteriansk ordning framfor en episkopal ordning (med biskop, prester og diakoner som ledere), hadde nok sammenheng med den demokratiseringsprosessen som foregikk i andre del av 1800-tallet. I enkelte miljøer var det sterke reaksjoner mot presten som offentlig embetsmann. Dessuten fant man at den presbyterianske ordning bedre la til rette for en praksis i samsvar med den apostoliske praksis med ledelse av menigheten, valgt etter bibelske nådegavekriterier.

Menighetene kalte pastorer og eldste til å ta seg av hyrde- og læreembetet og diakoner til å forestå økonomiske anliggender og barmhjertighetsoppgaver i lokalmenigheten.